Nærkontakt med kjempehai!

Hvalhaien ("Butanding" på Filippinsk) er verdens største fisk (opptil 11 tonn og 18 meter lang).
Den svømmer over store havstrekninger i tropiske og subtropiske farvann.
Det finnes ikke mye informasjon om hvor stor bestanden er,
men det antas at den er truet. Den blir kjønnsmoden når den er 30 år gammel
og en antar at de kan bli over 100 år gamle.
Mange steder driver de fortsatt fangst av disse store haiene og det gjorde de også
på Filippinene til ca. 1998.
Da ble det startet et prosjekt med økoturisme, der fiskerne begynte å tjene på
hvalhaiene uten å ta livet av de.
Sammen med WWF ble det utarbeidet retningslinjer for hvordan en kan svømme
med disse monstrene uten at de skal bli forstyrret eller stresset av dette.
I dette prosjektet blir hvalhaiene tatt bilde av og lagt i en database med dato for observasjonen,
slik at en kan spore individene (prikkene på siden av haien blir brukt til identifisering).

Da Kine, eldstedatteren vår, kom på besøk sammen med Hans Thomas og Jonas,
måtte vi derfor reise på hvalhai-tokt.
Kine studerer biologi og har alltid drømt om å svømme med haier - nå skulle hun
kanskje få oppleve å svømme med den aller største!

Vi tok fly fra Manila til Legazpi som er en liten by i Bicol-regionen.
Derfra dro vi videre til en liten fiskelandsby som heter Donsol.
Denne var langt "utenfor allfarvei" og var nok ikke veldig kjent med turister
før økoturismen startet for ca. 10 år siden.

På en plakat ble det informert om de observerte individene.
Haiene kom til Donsol i februar og hittil i år hadde det blitt observert 23 forskjellige individer.
Uken før vi var der ble det observert 5 stykker, men 2 uker før det ble det ikke observert noen!
Så da guiden vår sa at han ikke kunne garantere at vi fikk se noen, ble vi litt pessimistiske.

Vi fikk klar beskjed om å ikke være nærmere enn 3m fra haien og 4m fra halefinnen,
og vi måtte ikke hoppe uti vannet før guiden vår hadde hoppet uti.
(Dette høres jo ut som en god plan...)

Dermed dro vi avgårde i den lille "Banka'en" (liten båt med "uteliggere" av bambus på hver side).
Mannskapet besto av en skipper, en "spotter" og guiden vår.
Alle (inklusiv oss) sto og speidet mens vi kjørte utover.
Vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, så jeg tror ikke det var mye hjelp i oss.
Men vi måtte jo gjøre noe for å få ned adrenalin-nivået, og da føltes det riktig å
"hjelpe til" med speidingen...


Etter en stund veivet plutselig "spotteren" og skipperen dreide båten til høyre.
Guiden ropte at vi måtte ta på svømmeføttene og gjøre oss klar.
Dermed skjedde alt i et forferdelig tempo og før vi fikk sukk for oss var både guiden og vi i vannet,
mens bankaen gled forbi oss.
Vi svømte i den retningen guiden hadde pekt, mens vi kikket ned i vannet for å se etter haien.
Plutselig kom haien fra høyre og svømte bare en meter under meg!
HALEFINNEN!! var det eneste jeg fikk tenkt på og tok noen raske svømmetak for å komme meg
litt til siden.
Vi forsøkte å svømme sammen med haien, men både Kine og undertegnede var så full av adrenalin
at vi måtte gi opp og klatre opp på bankaen for å gispe etter luft.

Etter denne første sjokkopplevelsen, fikk vi alle ombord og fortsatte letingen etter flere haier.
Bare noen minutter senere så vi den andre haien.
Denne gangen var vi bedre forberedt og klarte å svømme sammen med haien over en lang strekning.
Haien svømmer såpass fort at en er nødt til å bruke svømmeføtter for å klare å holde følge.
De fleste av oss orket ikke å svømme så veldig langt før vi lot haien dra sin egen sjø.

Bortsett fra Mona.
Hun svømte som en Donald med hai etter seg (bortsett fra at her var det hun som fulgte haien).
Da vi andre hadde gått ombord i bankaen igjen så vi bare kjølvannet etter Mona sine svømmeføtter
(og kanskje haien sin halefinne) flere hundre meter ut mot horisonten.

Etter å ha plukket opp en motvillig Mona, ble det en siste hai-opplevelse før vi
ba skipperen om å sette kursen hjemover igjen.

Å svømme med denne store fredelige haien gjorde et enormt inntrykk og er nok noe vi vil huske lenge.
Så får vi håpe at prosjektet til WWF (og andre) blir en suksess slik at disse kjempefiskene
kan reddes for fremtiden på den lille kloden vår.

Ian vender hjem

Gjennom golfen møter vi mange forskjellige mennesker, og vi er blitt ganske godt kjent med caddiene våre. Spesielt Ian som er Tjalves faste følgesvenn på Nayv golfklubb. Ian kommer fra Davao, den største byen på øya Mindanao lengst sør på Filippinene, nesten helt nede ved Indonesia. Han reiste til Manila i 2003 fordi her var det lettere å tjene til livets opphold som caddie, og siden har han ikke vært hjemme. Å arbeide som caddie er hardt, for det kan gå mange dager mellom hver gang de har en spiller, og det blir ingen penger uten spillere. Han har derfor ikke hatt penger til å besøke familien sin. I Davao har han nemlig en stor familie med 5 brødre og 3 søstrer, og begge foreldrene lever i beste velgående.

Da Eli kom på besøk bestemt vi oss for å ta en uke ferie og se mer av Filippinene enn bare områdene rundt Manila. Det fristet utrolig å dra til den store øyen Mindanao, som går for å være den mest spennende øyen i landet blant annet på grunn av mange stammefolk som fortsatt lever tradisjonelt. Men på grunn av alle urolighetene der, frarådes turister å reise dit. Det var da tanken slo ned i oss: la oss ta Ian med oss som guide, og så kan han samtidig få treffe familien sin igjen etter alle disse årene.

Det ble et rørende møte mellom Ian og familien, og vi var så heldig å få være sammen med dem ved flere anledninger den uka vi var der. Den ene kvelden arrangerte de til stor selskap på stranden for å feire Ians hjemkomst. Her fikk vi smake all den tradisjonelle filippinske maten du kan tenke deg. Alt fra helgrillet gris og tunfisk, til ulike supper og mange ulike fiskesorter.

Ians familie bor helt tett opp til en golfbane og det er her de finner sitt næringsgrunnlag. Brødrene og faren er caddier, lillebror er bare 13 år og han er ballgutt. Han dykker etter golfballer i vannhindrene og i elvene langs banen. Moren vasker klærne til caddiene og tjener 15 kr dagen. Den ene søsteren har fått gått på skole, og hun hadde to år igjen på sykepleien, da hun måtte stoppe for et par år siden. Familien hadde ikke penger igjen til å betale for skolen. Den koster 1500 kr i halvåret.

Vi føler oss privilegert som fikk møte disse menneskene og lære dem å kjenne. For til tross for fattigdom og vanskelig kår, har vi ingen andre steder møtt mer varme og oppriktig glede som her. Gjennom møter med mennesker som Ian og hans familie får vi en langt bredere forståelse for det filippinske samfunnet. Dersom vi bare hadde holdt oss i den rike delen av Manila ville vi reist hjem igjen med et svært begrenset bilde av Filippinene. Vi takker Ian for at han gjorde denne turen virkelig for oss, og for måten hans familie tok i mot oss på.