You are not allowed to drive!

Her hos oss er det nå blitt en slags hverdag, og derfor blir det litt sjeldnere vi opplever spennende nok ting å skrive hjem om. Dagene går med til jobbing, skole og avslapping i hjemmet. Men innimellom får vi en påminnelse av at vi er i et annet samfunn og at vi ikke på noen måte kjenner systemet ennå.

I går var vi ute og kjørte på ettermiddagen og det var mye trafikk som vanlig. Her er det ikke uvanlig å bruke 30 min på en km. Plutselig ser vi flere politifolk langs veien og en av dem kommer midt ut i veien og stiller seg fremfor vår bil. Alle de andre bilene blir vinket forbi! - Hva i alle dager er det som skjer? Tjalve kjører noe bekymret inn til siden og ruller ned vinduet. - You are not allowed to drive, Sir! sier politimannen. -What???? sier både Tjalve og jeg i kor. -You got a 3. Vi ser på hverandre og skjønner ingenting. Tjalve er allerede på vei for å gripe etter pengeboka. - Dette er bare tull, nå skal de ha penger hos oss, er vår første og eneste tanke. Vi får stotret frem at vi ikke skjønner et dugg og ber politimannen være så snill å forklare seint og rolig for oss hva som er problemet. Etter litt om og men, klarer mannen på en noe uklar engelsk, å forklare at siden nummerskiltet vårt ender på et 3-tall kan vi ikke kjøre bilen om tirsdager mellom 7 om morgen og 7 om kvelden! Selvsagt et ledd i å begrense biltrafikken i rushtiden. Ikke så dumt det der, kanskje det hadde vært noe for byene i Norge også.


Vel, vi planlegger faktisk å boikotte det, i håp om at vi hver gang vi blir stoppet kommer unna med å si: - We didn't know. I'm from Radøy, you see! Har hørt at det faktisk fungerer enkelte steder :-)


Ellers så kan jeg ikke la være å fortelle om bragden på søndag. For dere som kjenner oss godt vet at Tjalve er en lidenskaplig golfspiller og at jeg noe motvillig har latt meg overtale til å begynne å spille. Jeg har forsøkt noen ganger i Norge uten noe særlig hell, for jeg har synes det rett og slett har vært drittkjedelig. Når vi flyttet hit, bestemt jeg meg for å gjøre et hederlig forsøk på å få et visst engasjement. Første ledd var å ta pro-timer for å få opp ferdighetsnivået. Det skal også nevnes at Tjalve allerede før vi reiste fra Norge hadde meldt oss inn i Scandinavian Golf Club Philippines og i tillegg meldt oss på en turnering 26.aug! Mannen er gal! - Jeg traff ballen 20% av gangene jeg forsøkte før vi dro fra Norge 23.juli, og så skulle jeg spille turnering en måned etter...morsomt! Vel, kort fortalt, så har pro-timene med Peter gått over all forventing, og jeg stilte på startstreken (det heter det helt sikkert ikke i golf, men skitt au) på søndag. Gjett hvem av oss tre som kom hjem med premie da?? Jo, meg! Jeg fikk andreplass i nybegynnerklassen (og nei, Erlend, jeg har ikke tenkt å fortelle at det bare var fire deltakere med i min klasse. Det er helt uvesentlig informasjon). Ok, da, Tjalve fikk visst en premie også, for Longest Drive. Så nå er vi bitt av golfbasillen hele gjengen. Jeg hadde nok mer flaks enn ferdighet på søndag, mens Erlend er faktisk blitt utrolig dyktig på så kort tid!

Vinnerne i Scandinavian Golf Club første turnering denne sesongen!

Alt er ikke solskinn!

Da vi pakket for å reise til Filippinene, var sol det eneste vi hadde i tankene. Tenk et helt år i 30 grader og uten regn. Vel, det har ikke slått helt til, er vi redd. Temperaturen stemte nok ganske bra, men det med solskinn hele tiden var noe oppskrytt. Vi har til nå hatt nærkontakt med tre tyfoner, med påfølgende regnvær. Og vi som trodde at det bare var i Bergen det kunne virkelig regne...

I helgen bestemte vi oss for å dra på biltur til Subic Bay, siden vi hadde fri mandag. Tjalve påstod at værmeldingene ikke var så verst. Det jeg dessverre ikke gjennomskuet, var hans intense ønske om å kjøre bil. Han underslo dermed en del viktige opplysninger angående værmeldingen. Etter helgen (og til dels under tortur) har han innrømmet at meldingen sa at det skulle blir bedre på søndag og mandag. Vi dro av gårde på lørdagsmorgen, og stemningen i bilen av høy og lystig... den første halve timen!

Vi var ikke kommet langt utenfor Manila, før de første problemene oppsto. Vi ble stående i kø, bomfast, i et forferdelig regnvær. - Sikkert skjedd en trafikkulykke der fremme, sa Tjalve. Vel, ulykke kan vi godt kalle det: veien var forsvunnet. Resten av turen foregikk midt i elven, i det som en gang hadde vært en vei. Bilen vår er ikke spesielt høy, så vi satt alle tre med hjertet i halsen og ba til høyere makter om at motoren ikke måtte gi tapt for vannet.

Etter noen timer med intens spenning, klarte vi å komme oss lengre inn i landet og i sikkerhet til Subic City. Der ble vi i to fine dager. Vi fikk kjørt rundt og sett mye mer til Filippinene enn det vi til nå hadde sett. Og jeg må innrømme det; det er fantastisk å ha bil her nede og Tjalve er super bak rattet.

På skolen!

Her har dere skolegutten i uniform. Skolen starter 07.30 hver dag og er ferdig rundt 15.00. I tillegg er det ulike aktiviteter etter skoletid, som teater, sport o.l.

Erlend trives veldig bra på skolen, og han liker lærerne og fagene godt. Men faglig sett og disiplinært er dette en annen verden. Her er det ingen rom for unnasluntring. De blir hørt i leksen hver dag og de får ”mark” for den minste ting. Vi satt med hjemmeleksen i matte i tre og halv time forrige onsdag, og da han kom på skolen fikk han tredje dårligste resultat. Ikke fordi han hadde feil svar, men han hadde nemlig: - markert svarene med blyant i stedet for rød penn (en mark) - noe av stykkene hadde han skrevet med penn i stedet for blyant (en mark) - han hadde glemt dato øverst på arket (en mark) og navn (en mark) ... så dere skjønner dette er noe annet enn det systemet han kom fra. Der det viktigste med skolen er å ha det kjekt og treffe venner. Dessuten ligger det faglige nivået på spesielt matematikken minst to år over Norge. Men det ser ut til at han trives med at det er blitt mer alvor i timene og at de faglige forventningene er økt. Så etter bare to uker her nede, har han plutselig skjønt hvorfor vi går på skole.

Vi har kjøpt bil!

Tjalve, jeg påpeker; TJALVE, har bestemt seg for å kjøpe bil. Dermed var det bare å gi etter og bli med på bilhandel. Vi brukte hele lørdagen i over 30 varmegrader til å gå å se. Endelig fant vi en som både tilfredstilte kravene om komfort ( les: skikkelig aircondition og benplass) og pris! Vi endte opp med en Mitsubishi Lancer.


Tjalve fikk til og med prøvekjøre, med sidemann. Mens jeg satt bak og lagde lyder. Tjalve kommenterte tørt, at jeg begynner å bli mer og mer lik min mor. Hørt slik! Trafikken her nede er vanvittig. For det første er det sinnssykt mye biler og for det andre kjører alle som de vil. Alle skilt og trafikklys blir bare beregnet som ”veiledende”. I dette skal nå Mr.Morken ut og kjøre, og i hans urealistiske verden tror han at det kommer til å gå helt bra; Akona Matata - No problem! Jeg derimot insisterer på sjåfør!

På shopping!

Her ser dere nærbutikken vår; Market, Market. En mer nærliggende beskrivelse er vel: maurtue. Men det verste er langt fra at det vrimler av folk, men det vanvittige støynivået. De spiller musikk på svære høytalere hele tiden, og med et lydnivå som et hvert Heavy Metall band kan misunne dem. Vi blir fysisk uvel av å gå i felles området. Det er da langt bedre inne på selve butikkene.

Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at vi vekker oppsikt med de svære kroppene våre. Barna ler og peker, de voksne fniser og hvisker.

International school Manila

Det nærmere seg skolestart for Erlend. Vi er nå daglig innom skolen for testing og veiledning. Erlend har klart seg veldig bra, og han har fått beskjed om at han med en gang kan få følge vanlig undervisning uten å gå i egen klasse for de som ikke har engelsk som førstespråk. Skolen er vanvittig svær, med 1700 elever. Bare teatersalen tar 850 mennesker, dvs to ganger KP1. Vi har vært på omvisning og her mangler ingenting av utstyr. Skolen hevder da også at de er en av verdens mest utstyrte skole.


Vaktholdet er det heller ingenting å si på. Da vi skulle på møte der i dag, kom Tjalve litt før Erlend og Mona, og han fikk ikke komme inn. "Hva skal du her? Har du ingen barn med deg?"

Vårt nye liv i Manila

Vi begynner nå å komme i orden her på Filippinene. Har styrt litt med å innrede leiligheten. Den skulle liksom være møbelert, men f.eks alt på kjøkkenet manglet. Ellers har vi byttet ut møblene i stuen og kjøpt våre egne. Tjalve har begynt å jobbe, og Erlend begynner på skolen om en uke. Jeg venter med jobbingen til han har begynt på skolen.

På bildet ser dere leiligheten vår, som nå begynner å få et litt mer personlig preg enn da vi flyttet inn.




Vi har brukt noen timer på alle de titalls shoppingsentrene som ligger i nærheten. Disse sentrene er vanvittig svære, og Mona som trodde hun ikke ville finne noe som passet for henne :-) Her får vi tak i ALT vi måtte ønske og mere til.