10 March, 2008

Ian vender hjem


Gjennom golfen møter vi mange forskjellige mennesker, og vi er blitt ganske godt kjent med caddiene våre. Spesielt Ian som er Tjalves faste følgesvenn på Nayv golfklubb. Ian kommer fra Davao, den største byen på øya Mindanao lengst sør på Filippinene, nesten helt nede ved Indonesia. Han reiste til Manila i 2003 fordi her var det lettere å tjene til livets opphold som caddie, og siden har han ikke vært hjemme. Å arbeide som caddie er hardt, for det kan gå mange dager mellom hver gang de har en spiller, og det blir ingen penger uten spillere. Han har derfor ikke hatt penger til å besøke familien sin. I Davao har han nemlig en stor familie med 5 brødre og 3 søstrer, og begge foreldrene lever i beste velgående.

Da Eli kom på besøk bestemt vi oss for å ta en uke ferie og se mer av Filippinene enn bare områdene rundt Manila. Det fristet utrolig å dra til den store øyen Mindanao, som går for å være den mest spennende øyen i landet blant annet på grunn av mange stammefolk som fortsatt lever tradisjonelt. Men på grunn av alle urolighetene der, frarådes turister å reise dit. Det var da tanken slo ned i oss: la oss ta Ian med oss som guide, og så kan han samtidig få treffe familien sin igjen etter alle disse årene.

Det ble et rørende møte mellom Ian og familien, og vi var så heldig å få være sammen med dem ved flere anledninger den uka vi var der. Den ene kvelden arrangerte de til stor selskap på stranden for å feire Ians hjemkomst. Her fikk vi smake all den tradisjonelle filippinske maten du kan tenke deg. Alt fra helgrillet gris og tunfisk, til ulike supper og mange ulike fiskesorter.

Ians familie bor helt tett opp til en golfbane og det er her de finner sitt næringsgrunnlag. Brødrene og faren er caddier, lillebror er bare 13 år og han er ballgutt. Han dykker etter golfballer i vannhindrene og i elvene langs banen. Moren vasker klærne til caddiene og tjener 15 kr dagen. Den ene søsteren har fått gått på skole, og hun hadde to år igjen på sykepleien, da hun måtte stoppe for et par år siden. Familien hadde ikke penger igjen til å betale for skolen. Den koster 1500 kr i halvåret.

Vi føler oss privilegert som fikk møte disse menneskene og lære dem å kjenne. For til tross for fattigdom og vanskelig kår, har vi ingen andre steder møtt mer varme og oppriktig glede som her. Gjennom møter med mennesker som Ian og hans familie får vi en langt bredere forståelse for det filippinske samfunnet. Dersom vi bare hadde holdt oss i den rike delen av Manila ville vi reist hjem igjen med et svært begrenset bilde av Filippinene. Vi takker Ian for at han gjorde denne turen virkelig for oss, og for måten hans familie tok i mot oss på.

1 comment:

Anonymous said...

ma sjekke:)