Midt i et statskupp!

Gjett om vi lever et spennende liv folkens. Vi har ikke før kommet oss etter jordskjelvet før grunnen på ny skaker under oss. Denne gangen var det en general som bestemte seg for at det var på tide med et regjeringsskifte her på øyene. For så vidt ikke så rart det kanskje, med tanke på at det skulle vært valg for flere år siden. Men det blir stadig utsatt av nye lover som presidenten iverksetter når det passer henne(Kilde: Melba). Dessuten har denne generalen vært høyst irriterende den siste tiden. Han har stadig gått rundt og gnålt på regjeringen og spurt helt ubetydelige spørsmål angående noen forsvunne 8 milliarder pesos som Filippinene fikk utbetalt fra en sveisisk bank etter en loftsrydding etter tidligere president Marcos. Du kan da skjønne at presidenten og resten av regjeringen har annet å gjøre enn å notere ned hver eneste pesos de bruker.

Og hva annet kan du forvente enn at et ulydig barn må låses inne til det holder opp. Så i dag tidlig fikk generalen beskjed om at han var ventet i fengselet. Da ble han litt sur kan man si: Han tok med seg noen venner, ca 30 tungt bevæpna soldater, og gikk i ly på et flott hotell i vårt nabolag. Jeg var forresten på vei i den retningen omtrent på samme tid, men ble myndig holdt tilbake av Melba, som hadde fått med seg hva som var i gjære. Hun talte forresten så varmt for generalen at jeg satt med tårevåte øyne og heiet på rebellen under hele seansen.

Tjalve derimot hadde fått den rike middelklassens versjon via sine kollegaer på jobben, og han kom hjem og proklamerte sin aggresjon mot denne gale generalen. Hvis noen tror at episoden på hotellet var verre enn dramaet som utspant seg i leilighet 9B tar de helt feil. Tjalve påstår at hvis leiligheten var avlyttet kom jeg til å havne på samme celle som generalen. - Ha, jeg taler bare de fattiges sak mot den korrupte overmakten. Melba og jeg holder nemlig sammen!

Hjelp! Det rister...

I dag fikk vi oss en skikkelig støkk i livet. Ved lunsjtider ble det plutselig mye støy i leiligheten. Det var som om noen stod og slo på dørene våre. Så merket vi et trykk mot vinduene. – Er det tyfon på gang nå? Så ble resten av sansene våre oppmerksomme på noe mer. Huset svaier! Etter noen sekunder blir hjernen klar. - Hjelp, det er jordskjelv! Angsten griper som en klo om hjertet. - Hva gjør vi nå? Vi løper inn i stua og der sitter Melba på huk og er livredd. Etter noen sekunder stopper ristingen, men frykten slipper ikke helt taket. - Kan det komme mer, bør vi gå ut? Melba har derimot summet seg og begynner å fortelle alle skrekkhistoriene hun kan om tidligere jordskjelv i området. Takk, det hjelper veldig!

Vi prøver å finne roen og slår på TV for å se om det blir sendt ut tsunami-varsel. Heldigvis er TV raskt på pletten og kan berolige oss med at dette var et ”lite” skjelv på styrke 6 på Richters skala. Altså ingen grunn til panikk i dag, men en liten påminnelse om at vi bor på et sted der jordskjelv rammer med jevne mellomrom. Vi må innrømme at det hadde vi ikke tenkt så mye over før nå.

Sightseeing i Manila

Denne uka har Tjalve besøk av Sverre fra Norge på kontoret, og han ville svært gjerne ha en liten omvisning i Manila. Panikken var derfor stor, da vi skulle planlegge dette. Vi har nemlig knapt vært inne i byen siden vi kom hit. Vår kjennskap til Manila begrenser seg nemlig stort sett til golfbanene. Redningen ble som vanlig Melba, vår mirakelperson i hverdagen. Det er hun som sørger for at vi kan konsentrere oss om jobb og golf, mens hun fikser alt det andre… fra nydelige middagsretter til handleturer med Mona. Og det er hun som herlig frittalende informerer om mye av det som skjer rundt oss i dette landet.

Melba mente vi burde få en sjåfør til søndag, en som kunne vise oss rundt. Dermed endte vi opp på sightseeing i Manila. Vi fikk vite mer om den filippinske historien, blant fra tiden de var underlagt Spania, fra 1521 til 1898. Moralen her er at vi faktisk trenger mer besøk fra Norge, slik at vi får gjort noe annet enn bare spille golf. Håper noen hører mitt skrik om hjelp!

Men det som gjorde mest inntrykk var besøket i American Memorial Park. Faktisk ligger stedet i gangavstand fra huset vårt, men vi har aldri vært her før. Egentlig er det en gigantisk gravsted. Her ligger 17000 soldater gravlagt, alle med hvert sitt marmorkors. Dette er amerikanske soldater som døde på Filippinene og nærliggende områder under andre verdenskrig. I tillegg til gravstøttene er det en sirkulær ”bygning” bestående av 24 marmorflater der det står navn på over 37 000 soldater som også døde, men aldri ble funnet. I tillegg til den fantastiske stillheten som rådet her, var det en ren matematisk nytelse å gå rundt i byggverket. Håper bildet gir et visst inntrykk. Skulle ikke forundre meg om det kommer i en eller annen mattebok på nyåret.

Tarsier – ”verdens minste apekatt"

Denne lille skapningen som bare finnes på Bohol er svært fascinerende. Den har øyne som en ugle, ører som en flaggermus, hale som en rotte og kropp som en apekatt. Som nyfødt er den på størrelse med vår tommelfinger, og den blir kalt verdens minste apekatt. Ifølge sjåføren/guiden vår blir den ikke regnet som en apekatt, men den hopper mellom trærne akkurat som en apekatt.
Den er svært tam og en kan gjerne ha den i hånden eller på armen og den liker godt å bli klødd bak øret. Den har vært utryddingstruet, men er nå sikret ved at mennesker sørger for mat og beskyttelse til en del (de behøver ikke være i bur). Mona vil gjerne hjelpe til og ta med seg en slik hjem…

En uke på paradisøya Panglao

Etter konferansen kom også Tjalve og Erlend sørover og vi reiste videre fra Cebu til øya Bohol og til en enda mindre øy, Panglao. Vi har fått en uke full av fantastiske opplevelser, der dykking og møte med en av verdens minste apekatter, Tarsier, står høyt på listen. Men det har heller ikke vært vondt å ha 2 km kritthvit strand for seg selv, og det var utrolig å være langt ut på havet og se båten bli omringet av delfiner. Flygefisk har vi også fått se på nært hold, men det ble det naturlig nok ingen bilder av.

Vi har også hatt nærkontakt med sola, enkelte av oss i ”andre grad”! Stakkers Tjalve har vandret rundt med sokker og T-skjorte hele uka, etter en noe ambisiøs start første dagen uten særlig mye på. Mye sol er det heller ikke blitt på Erlend, men det har helt andre grunner… Han har hatt det svært travelt med å løpe mellom ulike stasjoner på stedet, jeg nevner i fleng; Internettkontoret, resepsjonen og dykkerboden. Hvis noen tror det var aktivitetene som interesserte, så har de ikke sett de filippinske jentene! Han har også klart å hisse på seg to amerikanske soldater rett fra Irak. Kanskje ikke så rart, siden de ikke kunne finne sine filippinske kjærester igjen…. De lå nemlig tett i bassenget sammen med en annen gutt! Tjalve mente at i fortsettelsen burde Erlend først finne ut om de hadde våpen før han involverte seg i slik risikosport.

På matematikkonferanse på Filippinene

Etter en måned hjemme i Norge er det godt å være tilbake på Filippinene. Selv om det var herlig med litt frisk norsk høstluft, så er det rart hvor fort en savner 30 grader.

Jeg dro mer eller mindre direkte fra Norge til San Carlos University på Cebu, en nydelig øy lengre sør på Filippinene. Her har jeg vært deltatt på en internasjonal matematikkonferanse, sammen med kollegaer fra Filippinene, Thailand, Malaysia og Australia. Jeg hadde et innlegg om den norske matematikkundervisningen, og snakket om de utfordringer vi står overfor i norske klasserom. Denne konferansen har vist meg at de utfordringer vi står ovenfor i Norge er universale. Jeg fikk se video fra klasserom her på Filippinene, og jammen var det en del støy der også. Men der er det nærmere 50 elever i hver klasse! Matematikkforskere her, som i Norge, er bekymret over den mekaniske innlæringen som synes å være fremtredende i matematikkundervisning. Japan har en stor stjerne blant matematikere her, og de mener landet langt på vei har lykkes med å gi elevene den nødvendige forståelsen i matematikk. Jeg møtte en forsker som hadde vært åtte år i Japan for å finne ut hvorfor, og han var ganske klar i sin konklusjon: I Japan lærer de ferdigheter i matematikk for å løse problemer. De lærer elevene å tenke, ikke huske regler!

Det er fascinerende å høre en forsker fra Singapore fortelle hvorfor de klarer seg så bra i internasjonale tester i matematikk. Han sier de har laget en Læreplan med svært høye krav, og siden alle i landet er enige om hvor viktig utdanning er, har de bestemt seg for at de skal få elevene til å klare dette. Han sier: “The global, technological situation is such that we cannot build the future for our youths but we can build our youths for the future”.

Siden Singapore ikke har olje eller noen andre naturressurser, er de fullstendig avhengig av sine innbyggeres “Brainpower” for å klare å opprettholde sin høye levestandard. Det er altså ikke snakk om at det er nok at 1/3 av elevene lykkes på skolen, det er ikke nok at 2/3 lykkes! De har som mål at 95% av elevene skal klare målene i en svært ambisiøs læreplan. Jeg spurte han hvordan de klarte dette, og da svarte han at det handler om tid og hvordan en legger opp undervisningen slik at elevene forstår og lærer seg å tenke selv, fremfor å pugge regler og fremgangsmåter. Det hører også med til historien at Singapore har plukket ut noen basisfag som de sier er viktigst og det meste av tiden går med til disse fagene. Mest tid bruker de på engelsk og matematikk!