Nærkontakt med kjempehai!

Hvalhaien ("Butanding" på Filippinsk) er verdens største fisk (opptil 11 tonn og 18 meter lang).
Den svømmer over store havstrekninger i tropiske og subtropiske farvann.
Det finnes ikke mye informasjon om hvor stor bestanden er,
men det antas at den er truet. Den blir kjønnsmoden når den er 30 år gammel
og en antar at de kan bli over 100 år gamle.
Mange steder driver de fortsatt fangst av disse store haiene og det gjorde de også
på Filippinene til ca. 1998.
Da ble det startet et prosjekt med økoturisme, der fiskerne begynte å tjene på
hvalhaiene uten å ta livet av de.
Sammen med WWF ble det utarbeidet retningslinjer for hvordan en kan svømme
med disse monstrene uten at de skal bli forstyrret eller stresset av dette.
I dette prosjektet blir hvalhaiene tatt bilde av og lagt i en database med dato for observasjonen,
slik at en kan spore individene (prikkene på siden av haien blir brukt til identifisering).

Da Kine, eldstedatteren vår, kom på besøk sammen med Hans Thomas og Jonas,
måtte vi derfor reise på hvalhai-tokt.
Kine studerer biologi og har alltid drømt om å svømme med haier - nå skulle hun
kanskje få oppleve å svømme med den aller største!

Vi tok fly fra Manila til Legazpi som er en liten by i Bicol-regionen.
Derfra dro vi videre til en liten fiskelandsby som heter Donsol.
Denne var langt "utenfor allfarvei" og var nok ikke veldig kjent med turister
før økoturismen startet for ca. 10 år siden.

På en plakat ble det informert om de observerte individene.
Haiene kom til Donsol i februar og hittil i år hadde det blitt observert 23 forskjellige individer.
Uken før vi var der ble det observert 5 stykker, men 2 uker før det ble det ikke observert noen!
Så da guiden vår sa at han ikke kunne garantere at vi fikk se noen, ble vi litt pessimistiske.

Vi fikk klar beskjed om å ikke være nærmere enn 3m fra haien og 4m fra halefinnen,
og vi måtte ikke hoppe uti vannet før guiden vår hadde hoppet uti.
(Dette høres jo ut som en god plan...)

Dermed dro vi avgårde i den lille "Banka'en" (liten båt med "uteliggere" av bambus på hver side).
Mannskapet besto av en skipper, en "spotter" og guiden vår.
Alle (inklusiv oss) sto og speidet mens vi kjørte utover.
Vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, så jeg tror ikke det var mye hjelp i oss.
Men vi måtte jo gjøre noe for å få ned adrenalin-nivået, og da føltes det riktig å
"hjelpe til" med speidingen...


Etter en stund veivet plutselig "spotteren" og skipperen dreide båten til høyre.
Guiden ropte at vi måtte ta på svømmeføttene og gjøre oss klar.
Dermed skjedde alt i et forferdelig tempo og før vi fikk sukk for oss var både guiden og vi i vannet,
mens bankaen gled forbi oss.
Vi svømte i den retningen guiden hadde pekt, mens vi kikket ned i vannet for å se etter haien.
Plutselig kom haien fra høyre og svømte bare en meter under meg!
HALEFINNEN!! var det eneste jeg fikk tenkt på og tok noen raske svømmetak for å komme meg
litt til siden.
Vi forsøkte å svømme sammen med haien, men både Kine og undertegnede var så full av adrenalin
at vi måtte gi opp og klatre opp på bankaen for å gispe etter luft.

Etter denne første sjokkopplevelsen, fikk vi alle ombord og fortsatte letingen etter flere haier.
Bare noen minutter senere så vi den andre haien.
Denne gangen var vi bedre forberedt og klarte å svømme sammen med haien over en lang strekning.
Haien svømmer såpass fort at en er nødt til å bruke svømmeføtter for å klare å holde følge.
De fleste av oss orket ikke å svømme så veldig langt før vi lot haien dra sin egen sjø.

Bortsett fra Mona.
Hun svømte som en Donald med hai etter seg (bortsett fra at her var det hun som fulgte haien).
Da vi andre hadde gått ombord i bankaen igjen så vi bare kjølvannet etter Mona sine svømmeføtter
(og kanskje haien sin halefinne) flere hundre meter ut mot horisonten.

Etter å ha plukket opp en motvillig Mona, ble det en siste hai-opplevelse før vi
ba skipperen om å sette kursen hjemover igjen.

Å svømme med denne store fredelige haien gjorde et enormt inntrykk og er nok noe vi vil huske lenge.
Så får vi håpe at prosjektet til WWF (og andre) blir en suksess slik at disse kjempefiskene
kan reddes for fremtiden på den lille kloden vår.

Ian vender hjem

Gjennom golfen møter vi mange forskjellige mennesker, og vi er blitt ganske godt kjent med caddiene våre. Spesielt Ian som er Tjalves faste følgesvenn på Nayv golfklubb. Ian kommer fra Davao, den største byen på øya Mindanao lengst sør på Filippinene, nesten helt nede ved Indonesia. Han reiste til Manila i 2003 fordi her var det lettere å tjene til livets opphold som caddie, og siden har han ikke vært hjemme. Å arbeide som caddie er hardt, for det kan gå mange dager mellom hver gang de har en spiller, og det blir ingen penger uten spillere. Han har derfor ikke hatt penger til å besøke familien sin. I Davao har han nemlig en stor familie med 5 brødre og 3 søstrer, og begge foreldrene lever i beste velgående.

Da Eli kom på besøk bestemt vi oss for å ta en uke ferie og se mer av Filippinene enn bare områdene rundt Manila. Det fristet utrolig å dra til den store øyen Mindanao, som går for å være den mest spennende øyen i landet blant annet på grunn av mange stammefolk som fortsatt lever tradisjonelt. Men på grunn av alle urolighetene der, frarådes turister å reise dit. Det var da tanken slo ned i oss: la oss ta Ian med oss som guide, og så kan han samtidig få treffe familien sin igjen etter alle disse årene.

Det ble et rørende møte mellom Ian og familien, og vi var så heldig å få være sammen med dem ved flere anledninger den uka vi var der. Den ene kvelden arrangerte de til stor selskap på stranden for å feire Ians hjemkomst. Her fikk vi smake all den tradisjonelle filippinske maten du kan tenke deg. Alt fra helgrillet gris og tunfisk, til ulike supper og mange ulike fiskesorter.

Ians familie bor helt tett opp til en golfbane og det er her de finner sitt næringsgrunnlag. Brødrene og faren er caddier, lillebror er bare 13 år og han er ballgutt. Han dykker etter golfballer i vannhindrene og i elvene langs banen. Moren vasker klærne til caddiene og tjener 15 kr dagen. Den ene søsteren har fått gått på skole, og hun hadde to år igjen på sykepleien, da hun måtte stoppe for et par år siden. Familien hadde ikke penger igjen til å betale for skolen. Den koster 1500 kr i halvåret.

Vi føler oss privilegert som fikk møte disse menneskene og lære dem å kjenne. For til tross for fattigdom og vanskelig kår, har vi ingen andre steder møtt mer varme og oppriktig glede som her. Gjennom møter med mennesker som Ian og hans familie får vi en langt bredere forståelse for det filippinske samfunnet. Dersom vi bare hadde holdt oss i den rike delen av Manila ville vi reist hjem igjen med et svært begrenset bilde av Filippinene. Vi takker Ian for at han gjorde denne turen virkelig for oss, og for måten hans familie tok i mot oss på.

Helgetur til Calatagan

Endelig har vi fått besøk fra Norge. Søster Eli kom 30.jan og skal være hos oss en måned. Det betyr at vi kommer oss mer ut av huset og drar på tur. I helga dro vi av gårde til Calatagan, og stakkers Eli ble dratt med under falske premisser. Hun trodde vi skulle på badetur, for vi hadde skrytt over det flott hotellet som lå rett på stranda. Ikke med et ord ble det nevnt at dette egentlig var en golftur sammen med to andre golfspillende par, Wenche og Gustav og Lotta og Hans, fra Scandinavian golfklubb. Så vi dro lystig av sted på fredag, og Eli ante fred og ingen fare, selv om hun noe kritisk bemerket golfbagene som tok hele bagasjerommet. Planen var at hun helt sikkert ville være med på golfbanen når vi bare kom frem. Hun kunne nyte fuglelivet og den vakre naturen. For det må da være en sann fryd for alle mennesker å tilbringe en hel helg på sammen med seks småsure golfspillere som stadig roper like høyt hver gang nok en ball forsvinner langt inn i skogen eller i nærmeste vann.

Men Eli kunne faktisk ikke tenke seg å være med på golfbanen, hun. Hun ville mye heller tilbringe dagene ute på havet i en flåte, sammen med et 2-3 damer som gav henne massasje, manikyr og pedikyr (for de som måtte vite hva det er). Der noen kom svømmende ut med middag og forfriskninger, og hvor hun kunne ligge langflat og nyte sol og et krystallklart hav. Jeg regner med at alle er enig med oss at det høres aldeles forferdelig ut, i alle fall når det byttes ut med fire timer hardt slit i 40 varmegrader og det eneste du gjør er å slå opp torv eller subbe rundt i alle de sandbunkene som finnes på hele golfbanen.

Heldigvis var det litt igjen av lørdagen da golfturen var over og vi kunne gi oss hen til Mayor Hans sitt opplegg for resten av kvelden. Vi ble hentet på stranden av en stor flåte med et mannskap på åtte, som fraktet oss ut på sjøen.
Ombord ble det båret det du kan tenke deg av havets delikatesser: det var levende hummer, kongereker, krabber, blekksprut, flygefisk og andre fiskesorter som vi ikke aner navnet på. På flåten var det store griller som til bredte maten mens vi koste oss med et glass vin mens beina fikk henge fritt i det klare vannet.
Vi møtte solnedgangen svømmende i den varme sjøen, mens vi fundert over om vi noensinne kommer tilbake til Norge. Her har vi det godt, folkens!

Tilbake uten Erlend

Da er vi tilbake i Manila etter tre fine uker i Norge. Det var godt å komme hjem til familie og venner, men det var nå litt fint å sette seg på flyet østover igjen også. Litt vemodig riktig nok, for det var et tomt sete ved siden av oss. Erlend har valgt å bli igjen hjemme. Han skal det neste halve året bo hos tante Kjersti og onkel Dagfinn, i gårdstunet like ved besto og besten og brødrene sine.
Erlend lengtet naturlig nok tilbake til vennene sine, og han hatet tanken på at en skisesong skulle passere uten han fikk utnytte den maksimalt. Dessuten har han store planer for bandet sitt ”The Missing Point”, jeg tror faktisk verdensturnen er rimelig detaljplanlagt allerede. Men når alt det er sagt, så savnet nok Erlend mest av alt det norske skolesystemet. Han lengtet tilbake til rolige dager, der det sosiale samværet med venner er av de viktigste ingrediensene i skolehverdagen. Han lengtet tilbake til tider der lekser var frivillig og ikke ble sjekket av lærer hver dag. Tenk dere, her har de et system der leksene blir kontrollert hver dag og de har innvirkning på karakterene, fysj og fysj. Han ser frem til dager der det faglige nivået er bedagelig og tilpasset slik at alle kan mestre ypperlig og ingen krever at han må strekke seg til det ypperste for å få godkjent karakter. Kommentaren da han kom hjem fra første skoledag på gamleskolen: - Dere skulle sett hva vi holdt på med i matematikk, det var likning med bare x og y som ukjent….kult! Han trakter etter tider der han bare kan skrive det som står i boka på historieprøven og få 6, i stedet for å måtte skrive essay på seks sider om ”Hvilke konsekvenser har Irak hatt for den internasjonale stabiliteten de siste 20 årene?”, og finne alle kildene selv. Han ser kort og godt frem til å få gode karakterer uten å yte mer enn akkurat nok…..mens politikerne leter etter årsaker hvorfor Norge sakker akterut i internasjonale tester!

Midt i et statskupp!

Gjett om vi lever et spennende liv folkens. Vi har ikke før kommet oss etter jordskjelvet før grunnen på ny skaker under oss. Denne gangen var det en general som bestemte seg for at det var på tide med et regjeringsskifte her på øyene. For så vidt ikke så rart det kanskje, med tanke på at det skulle vært valg for flere år siden. Men det blir stadig utsatt av nye lover som presidenten iverksetter når det passer henne(Kilde: Melba). Dessuten har denne generalen vært høyst irriterende den siste tiden. Han har stadig gått rundt og gnålt på regjeringen og spurt helt ubetydelige spørsmål angående noen forsvunne 8 milliarder pesos som Filippinene fikk utbetalt fra en sveisisk bank etter en loftsrydding etter tidligere president Marcos. Du kan da skjønne at presidenten og resten av regjeringen har annet å gjøre enn å notere ned hver eneste pesos de bruker.

Og hva annet kan du forvente enn at et ulydig barn må låses inne til det holder opp. Så i dag tidlig fikk generalen beskjed om at han var ventet i fengselet. Da ble han litt sur kan man si: Han tok med seg noen venner, ca 30 tungt bevæpna soldater, og gikk i ly på et flott hotell i vårt nabolag. Jeg var forresten på vei i den retningen omtrent på samme tid, men ble myndig holdt tilbake av Melba, som hadde fått med seg hva som var i gjære. Hun talte forresten så varmt for generalen at jeg satt med tårevåte øyne og heiet på rebellen under hele seansen.

Tjalve derimot hadde fått den rike middelklassens versjon via sine kollegaer på jobben, og han kom hjem og proklamerte sin aggresjon mot denne gale generalen. Hvis noen tror at episoden på hotellet var verre enn dramaet som utspant seg i leilighet 9B tar de helt feil. Tjalve påstår at hvis leiligheten var avlyttet kom jeg til å havne på samme celle som generalen. - Ha, jeg taler bare de fattiges sak mot den korrupte overmakten. Melba og jeg holder nemlig sammen!

Hjelp! Det rister...

I dag fikk vi oss en skikkelig støkk i livet. Ved lunsjtider ble det plutselig mye støy i leiligheten. Det var som om noen stod og slo på dørene våre. Så merket vi et trykk mot vinduene. – Er det tyfon på gang nå? Så ble resten av sansene våre oppmerksomme på noe mer. Huset svaier! Etter noen sekunder blir hjernen klar. - Hjelp, det er jordskjelv! Angsten griper som en klo om hjertet. - Hva gjør vi nå? Vi løper inn i stua og der sitter Melba på huk og er livredd. Etter noen sekunder stopper ristingen, men frykten slipper ikke helt taket. - Kan det komme mer, bør vi gå ut? Melba har derimot summet seg og begynner å fortelle alle skrekkhistoriene hun kan om tidligere jordskjelv i området. Takk, det hjelper veldig!

Vi prøver å finne roen og slår på TV for å se om det blir sendt ut tsunami-varsel. Heldigvis er TV raskt på pletten og kan berolige oss med at dette var et ”lite” skjelv på styrke 6 på Richters skala. Altså ingen grunn til panikk i dag, men en liten påminnelse om at vi bor på et sted der jordskjelv rammer med jevne mellomrom. Vi må innrømme at det hadde vi ikke tenkt så mye over før nå.

Sightseeing i Manila

Denne uka har Tjalve besøk av Sverre fra Norge på kontoret, og han ville svært gjerne ha en liten omvisning i Manila. Panikken var derfor stor, da vi skulle planlegge dette. Vi har nemlig knapt vært inne i byen siden vi kom hit. Vår kjennskap til Manila begrenser seg nemlig stort sett til golfbanene. Redningen ble som vanlig Melba, vår mirakelperson i hverdagen. Det er hun som sørger for at vi kan konsentrere oss om jobb og golf, mens hun fikser alt det andre… fra nydelige middagsretter til handleturer med Mona. Og det er hun som herlig frittalende informerer om mye av det som skjer rundt oss i dette landet.

Melba mente vi burde få en sjåfør til søndag, en som kunne vise oss rundt. Dermed endte vi opp på sightseeing i Manila. Vi fikk vite mer om den filippinske historien, blant fra tiden de var underlagt Spania, fra 1521 til 1898. Moralen her er at vi faktisk trenger mer besøk fra Norge, slik at vi får gjort noe annet enn bare spille golf. Håper noen hører mitt skrik om hjelp!

Men det som gjorde mest inntrykk var besøket i American Memorial Park. Faktisk ligger stedet i gangavstand fra huset vårt, men vi har aldri vært her før. Egentlig er det en gigantisk gravsted. Her ligger 17000 soldater gravlagt, alle med hvert sitt marmorkors. Dette er amerikanske soldater som døde på Filippinene og nærliggende områder under andre verdenskrig. I tillegg til gravstøttene er det en sirkulær ”bygning” bestående av 24 marmorflater der det står navn på over 37 000 soldater som også døde, men aldri ble funnet. I tillegg til den fantastiske stillheten som rådet her, var det en ren matematisk nytelse å gå rundt i byggverket. Håper bildet gir et visst inntrykk. Skulle ikke forundre meg om det kommer i en eller annen mattebok på nyåret.