Midt i et statskupp!

Gjett om vi lever et spennende liv folkens. Vi har ikke før kommet oss etter jordskjelvet før grunnen på ny skaker under oss. Denne gangen var det en general som bestemte seg for at det var på tide med et regjeringsskifte her på øyene. For så vidt ikke så rart det kanskje, med tanke på at det skulle vært valg for flere år siden. Men det blir stadig utsatt av nye lover som presidenten iverksetter når det passer henne(Kilde: Melba). Dessuten har denne generalen vært høyst irriterende den siste tiden. Han har stadig gått rundt og gnålt på regjeringen og spurt helt ubetydelige spørsmål angående noen forsvunne 8 milliarder pesos som Filippinene fikk utbetalt fra en sveisisk bank etter en loftsrydding etter tidligere president Marcos. Du kan da skjønne at presidenten og resten av regjeringen har annet å gjøre enn å notere ned hver eneste pesos de bruker.

Og hva annet kan du forvente enn at et ulydig barn må låses inne til det holder opp. Så i dag tidlig fikk generalen beskjed om at han var ventet i fengselet. Da ble han litt sur kan man si: Han tok med seg noen venner, ca 30 tungt bevæpna soldater, og gikk i ly på et flott hotell i vårt nabolag. Jeg var forresten på vei i den retningen omtrent på samme tid, men ble myndig holdt tilbake av Melba, som hadde fått med seg hva som var i gjære. Hun talte forresten så varmt for generalen at jeg satt med tårevåte øyne og heiet på rebellen under hele seansen.

Tjalve derimot hadde fått den rike middelklassens versjon via sine kollegaer på jobben, og han kom hjem og proklamerte sin aggresjon mot denne gale generalen. Hvis noen tror at episoden på hotellet var verre enn dramaet som utspant seg i leilighet 9B tar de helt feil. Tjalve påstår at hvis leiligheten var avlyttet kom jeg til å havne på samme celle som generalen. - Ha, jeg taler bare de fattiges sak mot den korrupte overmakten. Melba og jeg holder nemlig sammen!

Hjelp! Det rister...

I dag fikk vi oss en skikkelig støkk i livet. Ved lunsjtider ble det plutselig mye støy i leiligheten. Det var som om noen stod og slo på dørene våre. Så merket vi et trykk mot vinduene. – Er det tyfon på gang nå? Så ble resten av sansene våre oppmerksomme på noe mer. Huset svaier! Etter noen sekunder blir hjernen klar. - Hjelp, det er jordskjelv! Angsten griper som en klo om hjertet. - Hva gjør vi nå? Vi løper inn i stua og der sitter Melba på huk og er livredd. Etter noen sekunder stopper ristingen, men frykten slipper ikke helt taket. - Kan det komme mer, bør vi gå ut? Melba har derimot summet seg og begynner å fortelle alle skrekkhistoriene hun kan om tidligere jordskjelv i området. Takk, det hjelper veldig!

Vi prøver å finne roen og slår på TV for å se om det blir sendt ut tsunami-varsel. Heldigvis er TV raskt på pletten og kan berolige oss med at dette var et ”lite” skjelv på styrke 6 på Richters skala. Altså ingen grunn til panikk i dag, men en liten påminnelse om at vi bor på et sted der jordskjelv rammer med jevne mellomrom. Vi må innrømme at det hadde vi ikke tenkt så mye over før nå.

Sightseeing i Manila

Denne uka har Tjalve besøk av Sverre fra Norge på kontoret, og han ville svært gjerne ha en liten omvisning i Manila. Panikken var derfor stor, da vi skulle planlegge dette. Vi har nemlig knapt vært inne i byen siden vi kom hit. Vår kjennskap til Manila begrenser seg nemlig stort sett til golfbanene. Redningen ble som vanlig Melba, vår mirakelperson i hverdagen. Det er hun som sørger for at vi kan konsentrere oss om jobb og golf, mens hun fikser alt det andre… fra nydelige middagsretter til handleturer med Mona. Og det er hun som herlig frittalende informerer om mye av det som skjer rundt oss i dette landet.

Melba mente vi burde få en sjåfør til søndag, en som kunne vise oss rundt. Dermed endte vi opp på sightseeing i Manila. Vi fikk vite mer om den filippinske historien, blant fra tiden de var underlagt Spania, fra 1521 til 1898. Moralen her er at vi faktisk trenger mer besøk fra Norge, slik at vi får gjort noe annet enn bare spille golf. Håper noen hører mitt skrik om hjelp!

Men det som gjorde mest inntrykk var besøket i American Memorial Park. Faktisk ligger stedet i gangavstand fra huset vårt, men vi har aldri vært her før. Egentlig er det en gigantisk gravsted. Her ligger 17000 soldater gravlagt, alle med hvert sitt marmorkors. Dette er amerikanske soldater som døde på Filippinene og nærliggende områder under andre verdenskrig. I tillegg til gravstøttene er det en sirkulær ”bygning” bestående av 24 marmorflater der det står navn på over 37 000 soldater som også døde, men aldri ble funnet. I tillegg til den fantastiske stillheten som rådet her, var det en ren matematisk nytelse å gå rundt i byggverket. Håper bildet gir et visst inntrykk. Skulle ikke forundre meg om det kommer i en eller annen mattebok på nyåret.

Tarsier – ”verdens minste apekatt"

Denne lille skapningen som bare finnes på Bohol er svært fascinerende. Den har øyne som en ugle, ører som en flaggermus, hale som en rotte og kropp som en apekatt. Som nyfødt er den på størrelse med vår tommelfinger, og den blir kalt verdens minste apekatt. Ifølge sjåføren/guiden vår blir den ikke regnet som en apekatt, men den hopper mellom trærne akkurat som en apekatt.
Den er svært tam og en kan gjerne ha den i hånden eller på armen og den liker godt å bli klødd bak øret. Den har vært utryddingstruet, men er nå sikret ved at mennesker sørger for mat og beskyttelse til en del (de behøver ikke være i bur). Mona vil gjerne hjelpe til og ta med seg en slik hjem…

En uke på paradisøya Panglao

Etter konferansen kom også Tjalve og Erlend sørover og vi reiste videre fra Cebu til øya Bohol og til en enda mindre øy, Panglao. Vi har fått en uke full av fantastiske opplevelser, der dykking og møte med en av verdens minste apekatter, Tarsier, står høyt på listen. Men det har heller ikke vært vondt å ha 2 km kritthvit strand for seg selv, og det var utrolig å være langt ut på havet og se båten bli omringet av delfiner. Flygefisk har vi også fått se på nært hold, men det ble det naturlig nok ingen bilder av.

Vi har også hatt nærkontakt med sola, enkelte av oss i ”andre grad”! Stakkers Tjalve har vandret rundt med sokker og T-skjorte hele uka, etter en noe ambisiøs start første dagen uten særlig mye på. Mye sol er det heller ikke blitt på Erlend, men det har helt andre grunner… Han har hatt det svært travelt med å løpe mellom ulike stasjoner på stedet, jeg nevner i fleng; Internettkontoret, resepsjonen og dykkerboden. Hvis noen tror det var aktivitetene som interesserte, så har de ikke sett de filippinske jentene! Han har også klart å hisse på seg to amerikanske soldater rett fra Irak. Kanskje ikke så rart, siden de ikke kunne finne sine filippinske kjærester igjen…. De lå nemlig tett i bassenget sammen med en annen gutt! Tjalve mente at i fortsettelsen burde Erlend først finne ut om de hadde våpen før han involverte seg i slik risikosport.

På matematikkonferanse på Filippinene

Etter en måned hjemme i Norge er det godt å være tilbake på Filippinene. Selv om det var herlig med litt frisk norsk høstluft, så er det rart hvor fort en savner 30 grader.

Jeg dro mer eller mindre direkte fra Norge til San Carlos University på Cebu, en nydelig øy lengre sør på Filippinene. Her har jeg vært deltatt på en internasjonal matematikkonferanse, sammen med kollegaer fra Filippinene, Thailand, Malaysia og Australia. Jeg hadde et innlegg om den norske matematikkundervisningen, og snakket om de utfordringer vi står overfor i norske klasserom. Denne konferansen har vist meg at de utfordringer vi står ovenfor i Norge er universale. Jeg fikk se video fra klasserom her på Filippinene, og jammen var det en del støy der også. Men der er det nærmere 50 elever i hver klasse! Matematikkforskere her, som i Norge, er bekymret over den mekaniske innlæringen som synes å være fremtredende i matematikkundervisning. Japan har en stor stjerne blant matematikere her, og de mener landet langt på vei har lykkes med å gi elevene den nødvendige forståelsen i matematikk. Jeg møtte en forsker som hadde vært åtte år i Japan for å finne ut hvorfor, og han var ganske klar i sin konklusjon: I Japan lærer de ferdigheter i matematikk for å løse problemer. De lærer elevene å tenke, ikke huske regler!

Det er fascinerende å høre en forsker fra Singapore fortelle hvorfor de klarer seg så bra i internasjonale tester i matematikk. Han sier de har laget en Læreplan med svært høye krav, og siden alle i landet er enige om hvor viktig utdanning er, har de bestemt seg for at de skal få elevene til å klare dette. Han sier: “The global, technological situation is such that we cannot build the future for our youths but we can build our youths for the future”.

Siden Singapore ikke har olje eller noen andre naturressurser, er de fullstendig avhengig av sine innbyggeres “Brainpower” for å klare å opprettholde sin høye levestandard. Det er altså ikke snakk om at det er nok at 1/3 av elevene lykkes på skolen, det er ikke nok at 2/3 lykkes! De har som mål at 95% av elevene skal klare målene i en svært ambisiøs læreplan. Jeg spurte han hvordan de klarte dette, og da svarte han at det handler om tid og hvordan en legger opp undervisningen slik at elevene forstår og lærer seg å tenke selv, fremfor å pugge regler og fremgangsmåter. Det hører også med til historien at Singapore har plukket ut noen basisfag som de sier er viktigst og det meste av tiden går med til disse fagene. Mest tid bruker de på engelsk og matematikk!

Taal vulkanen

Denne helgen har vi vært på tur til småbyen Tagaytay, Lake Taal og Taal Vulkanen. Taal-vulkanen ligger i et av de mest naturskjønne områder på Philippinene. Vulkanen ligger i en stor innsjø, Taal-sjøen, som faktisk er et tidligere vulkankrater med en diameter på 30 km. Midt i kratersjøen ligger vulkanen Taal, som selv har en innsjø i krateret. I dette krateret har det så reist seg enda en vulkantopp. Taal-vulkanen har hatt 34 utbrudd siden 1572. Det kraftigste i 1965. Siden 1991 har Taal vært rastløs, med flere jordskjelv, strømmer av gass, sprekker i fjellet, og høye vanntemperatuer i innsjøen. Siden 29. oktober 2004 har alarmberedskapen vært høyere enn normalt på grunn av jordskjelvaktivitet, som i øyeblikket blir tatt som tegn på rastløshet i vulkanen.

Flere steder så vi svovelgassen sive ut fra sprekker. Filippinske myndigheter anbefaler fortsatt folk om å holde seg borte fra området på grunn av de giftige gassene som kan komme i dødelige konsentrasjoner. Taal-vulkanen regnes blant en av 15 vulkaner i verden som representerer størst fare for mennesker. I et eksplosivt utbrudd i 1911 ble 1335 mennesker drept av gass og varme. I 1965 ble over 200 drept av gass, varme og tsunamibølger. Siste større utbrudd var i 1977.

Opp til kjernen av vulkanen forgikk på hesteryggen. Noe som har resultert i at vi alle tre nå ligger på magen og ynker høyt.

Link til flere bilder fra turen:
http://www.facebook.com/album.php?aid=12908&l=69f55&id=726427132

Her ser vi ned i krateret på Taal vulkanen.

You are not allowed to drive!

Her hos oss er det nå blitt en slags hverdag, og derfor blir det litt sjeldnere vi opplever spennende nok ting å skrive hjem om. Dagene går med til jobbing, skole og avslapping i hjemmet. Men innimellom får vi en påminnelse av at vi er i et annet samfunn og at vi ikke på noen måte kjenner systemet ennå.

I går var vi ute og kjørte på ettermiddagen og det var mye trafikk som vanlig. Her er det ikke uvanlig å bruke 30 min på en km. Plutselig ser vi flere politifolk langs veien og en av dem kommer midt ut i veien og stiller seg fremfor vår bil. Alle de andre bilene blir vinket forbi! - Hva i alle dager er det som skjer? Tjalve kjører noe bekymret inn til siden og ruller ned vinduet. - You are not allowed to drive, Sir! sier politimannen. -What???? sier både Tjalve og jeg i kor. -You got a 3. Vi ser på hverandre og skjønner ingenting. Tjalve er allerede på vei for å gripe etter pengeboka. - Dette er bare tull, nå skal de ha penger hos oss, er vår første og eneste tanke. Vi får stotret frem at vi ikke skjønner et dugg og ber politimannen være så snill å forklare seint og rolig for oss hva som er problemet. Etter litt om og men, klarer mannen på en noe uklar engelsk, å forklare at siden nummerskiltet vårt ender på et 3-tall kan vi ikke kjøre bilen om tirsdager mellom 7 om morgen og 7 om kvelden! Selvsagt et ledd i å begrense biltrafikken i rushtiden. Ikke så dumt det der, kanskje det hadde vært noe for byene i Norge også.


Vel, vi planlegger faktisk å boikotte det, i håp om at vi hver gang vi blir stoppet kommer unna med å si: - We didn't know. I'm from Radøy, you see! Har hørt at det faktisk fungerer enkelte steder :-)


Ellers så kan jeg ikke la være å fortelle om bragden på søndag. For dere som kjenner oss godt vet at Tjalve er en lidenskaplig golfspiller og at jeg noe motvillig har latt meg overtale til å begynne å spille. Jeg har forsøkt noen ganger i Norge uten noe særlig hell, for jeg har synes det rett og slett har vært drittkjedelig. Når vi flyttet hit, bestemt jeg meg for å gjøre et hederlig forsøk på å få et visst engasjement. Første ledd var å ta pro-timer for å få opp ferdighetsnivået. Det skal også nevnes at Tjalve allerede før vi reiste fra Norge hadde meldt oss inn i Scandinavian Golf Club Philippines og i tillegg meldt oss på en turnering 26.aug! Mannen er gal! - Jeg traff ballen 20% av gangene jeg forsøkte før vi dro fra Norge 23.juli, og så skulle jeg spille turnering en måned etter...morsomt! Vel, kort fortalt, så har pro-timene med Peter gått over all forventing, og jeg stilte på startstreken (det heter det helt sikkert ikke i golf, men skitt au) på søndag. Gjett hvem av oss tre som kom hjem med premie da?? Jo, meg! Jeg fikk andreplass i nybegynnerklassen (og nei, Erlend, jeg har ikke tenkt å fortelle at det bare var fire deltakere med i min klasse. Det er helt uvesentlig informasjon). Ok, da, Tjalve fikk visst en premie også, for Longest Drive. Så nå er vi bitt av golfbasillen hele gjengen. Jeg hadde nok mer flaks enn ferdighet på søndag, mens Erlend er faktisk blitt utrolig dyktig på så kort tid!

Vinnerne i Scandinavian Golf Club første turnering denne sesongen!

Alt er ikke solskinn!

Da vi pakket for å reise til Filippinene, var sol det eneste vi hadde i tankene. Tenk et helt år i 30 grader og uten regn. Vel, det har ikke slått helt til, er vi redd. Temperaturen stemte nok ganske bra, men det med solskinn hele tiden var noe oppskrytt. Vi har til nå hatt nærkontakt med tre tyfoner, med påfølgende regnvær. Og vi som trodde at det bare var i Bergen det kunne virkelig regne...

I helgen bestemte vi oss for å dra på biltur til Subic Bay, siden vi hadde fri mandag. Tjalve påstod at værmeldingene ikke var så verst. Det jeg dessverre ikke gjennomskuet, var hans intense ønske om å kjøre bil. Han underslo dermed en del viktige opplysninger angående værmeldingen. Etter helgen (og til dels under tortur) har han innrømmet at meldingen sa at det skulle blir bedre på søndag og mandag. Vi dro av gårde på lørdagsmorgen, og stemningen i bilen av høy og lystig... den første halve timen!

Vi var ikke kommet langt utenfor Manila, før de første problemene oppsto. Vi ble stående i kø, bomfast, i et forferdelig regnvær. - Sikkert skjedd en trafikkulykke der fremme, sa Tjalve. Vel, ulykke kan vi godt kalle det: veien var forsvunnet. Resten av turen foregikk midt i elven, i det som en gang hadde vært en vei. Bilen vår er ikke spesielt høy, så vi satt alle tre med hjertet i halsen og ba til høyere makter om at motoren ikke måtte gi tapt for vannet.

Etter noen timer med intens spenning, klarte vi å komme oss lengre inn i landet og i sikkerhet til Subic City. Der ble vi i to fine dager. Vi fikk kjørt rundt og sett mye mer til Filippinene enn det vi til nå hadde sett. Og jeg må innrømme det; det er fantastisk å ha bil her nede og Tjalve er super bak rattet.

På skolen!

Her har dere skolegutten i uniform. Skolen starter 07.30 hver dag og er ferdig rundt 15.00. I tillegg er det ulike aktiviteter etter skoletid, som teater, sport o.l.

Erlend trives veldig bra på skolen, og han liker lærerne og fagene godt. Men faglig sett og disiplinært er dette en annen verden. Her er det ingen rom for unnasluntring. De blir hørt i leksen hver dag og de får ”mark” for den minste ting. Vi satt med hjemmeleksen i matte i tre og halv time forrige onsdag, og da han kom på skolen fikk han tredje dårligste resultat. Ikke fordi han hadde feil svar, men han hadde nemlig: - markert svarene med blyant i stedet for rød penn (en mark) - noe av stykkene hadde han skrevet med penn i stedet for blyant (en mark) - han hadde glemt dato øverst på arket (en mark) og navn (en mark) ... så dere skjønner dette er noe annet enn det systemet han kom fra. Der det viktigste med skolen er å ha det kjekt og treffe venner. Dessuten ligger det faglige nivået på spesielt matematikken minst to år over Norge. Men det ser ut til at han trives med at det er blitt mer alvor i timene og at de faglige forventningene er økt. Så etter bare to uker her nede, har han plutselig skjønt hvorfor vi går på skole.

Vi har kjøpt bil!

Tjalve, jeg påpeker; TJALVE, har bestemt seg for å kjøpe bil. Dermed var det bare å gi etter og bli med på bilhandel. Vi brukte hele lørdagen i over 30 varmegrader til å gå å se. Endelig fant vi en som både tilfredstilte kravene om komfort ( les: skikkelig aircondition og benplass) og pris! Vi endte opp med en Mitsubishi Lancer.


Tjalve fikk til og med prøvekjøre, med sidemann. Mens jeg satt bak og lagde lyder. Tjalve kommenterte tørt, at jeg begynner å bli mer og mer lik min mor. Hørt slik! Trafikken her nede er vanvittig. For det første er det sinnssykt mye biler og for det andre kjører alle som de vil. Alle skilt og trafikklys blir bare beregnet som ”veiledende”. I dette skal nå Mr.Morken ut og kjøre, og i hans urealistiske verden tror han at det kommer til å gå helt bra; Akona Matata - No problem! Jeg derimot insisterer på sjåfør!

På shopping!

Her ser dere nærbutikken vår; Market, Market. En mer nærliggende beskrivelse er vel: maurtue. Men det verste er langt fra at det vrimler av folk, men det vanvittige støynivået. De spiller musikk på svære høytalere hele tiden, og med et lydnivå som et hvert Heavy Metall band kan misunne dem. Vi blir fysisk uvel av å gå i felles området. Det er da langt bedre inne på selve butikkene.

Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at vi vekker oppsikt med de svære kroppene våre. Barna ler og peker, de voksne fniser og hvisker.

International school Manila

Det nærmere seg skolestart for Erlend. Vi er nå daglig innom skolen for testing og veiledning. Erlend har klart seg veldig bra, og han har fått beskjed om at han med en gang kan få følge vanlig undervisning uten å gå i egen klasse for de som ikke har engelsk som førstespråk. Skolen er vanvittig svær, med 1700 elever. Bare teatersalen tar 850 mennesker, dvs to ganger KP1. Vi har vært på omvisning og her mangler ingenting av utstyr. Skolen hevder da også at de er en av verdens mest utstyrte skole.


Vaktholdet er det heller ingenting å si på. Da vi skulle på møte der i dag, kom Tjalve litt før Erlend og Mona, og han fikk ikke komme inn. "Hva skal du her? Har du ingen barn med deg?"

Vårt nye liv i Manila

Vi begynner nå å komme i orden her på Filippinene. Har styrt litt med å innrede leiligheten. Den skulle liksom være møbelert, men f.eks alt på kjøkkenet manglet. Ellers har vi byttet ut møblene i stuen og kjøpt våre egne. Tjalve har begynt å jobbe, og Erlend begynner på skolen om en uke. Jeg venter med jobbingen til han har begynt på skolen.

På bildet ser dere leiligheten vår, som nå begynner å få et litt mer personlig preg enn da vi flyttet inn.




Vi har brukt noen timer på alle de titalls shoppingsentrene som ligger i nærheten. Disse sentrene er vanvittig svære, og Mona som trodde hun ikke ville finne noe som passet for henne :-) Her får vi tak i ALT vi måtte ønske og mere til.

Kontoret i Fort Bonipacio Global City

Kontoret vårt ligger i bygningen til venstre på bildet.
Hele området var tidligere militært, men ble frigitt til utbygging for noen år siden.
Nå er det svært mye utbygging her og flere tilsvarende kontorbygg og leilighetsbygg er under oppføring.
Mange av bedriftene her er utenlandske teknologibedrifter og de blir nok tiltrukket av det lave lønnsnivået, samt bra utdanning og gode engelsk-kunnskaper.

Siden alt er veldig nytt, blir dette området nokså forskjellig fra resten av Manila.
Ta en kikk på den offisielle siden for Fort Bonipacio Global City: http://www.bonifacioglobalcity.com.ph/
En kan også lese litt fakta om "byen" på Wikipedia:
http://en.wikipedia.org/wiki/Fort_Bonifacio#Bonifacio_Global_City

De fleste av Filippinerne på kontoret bor ikke i dette området, men transport er også billig i dette billige landet.
En taxitur på 20 minutter fra hotellet mitt koster ca. 10 kr.
Dersom jeg vil spare litt penger, kan jeg rusle et lite stykke til busstasjonen. Der går det "ringbuss" mellom Makati (der jeg bor) og kontoret hele tiden. Denne bussen koster 1 kr (uansett hvor langt du skal).

Endelig helg - og Golf :-)

Endelig kom helgen og golfkøllene måtte testes etter en lang vintersesong hjemme.
Det er flere baner å velge mellom i nærheten av kontor og hotell, men taxisjåførene er ikke spesielt godt innviet i denne sporten tydeligvis for i første forsøk havnet jeg på en drivingrange som var halvveis innendørs.
Fikk en av de ansatte til å skaffe meg en ny taxi og forklare taxisjåføren veien til en bane der en kunne "gå og spille" og som var utendørs...

Havnet på Philippinean Navy Golf Course som viste seg å være en helt ok bane, men ikke av de lengste (ca. 5500 yards). Her er det obligatorisk med caddier og det er også vanlig med "umbrella girls". (Og nei: det regnet ikke :-)

Arbeidskraft er utrolig billig i dette landet og det bærer også golfbanen preg av. Det er ikke mye en får gjøre på egenhånd. På drivingrangen sitter det en jente eller en gutt like ved siden av der en slår. De har som oppgave å legge frem en ny ball på en liten haug av sandjord for hvert slag en slår. Lurer på om de har en bra ulykkesforsikring...

Det er stor forskjell på folk her og flere av fairway'ene grenser helt opp til rekker av skur der de neppe har mulighet til å spille golf.
Men jeg legger merke til at de leter etter baller (noen av de kommer nok ubudt inn i skurene deres...) og kanskje har de en liten inntekt av dette.
Kjøpte meg noen Titleist rangeballer som så helt ubrukt ut i klubbhuset og de betalte jeg ca. 2kr stykket for, så veldig høy inntekt har de nok ikke av det.
Det er også stor forskjell på golfbanene har jeg forstått. Denne banen er billigere å spille på enn en tilsvarende bane i Norge (selv med avgift til caddie), mens den dyreste banen som ligger like ved kontoret vårt er en privat bane der det koster 2 Millioner norske kroner å bli medlem.

Så det blir nok PNGC neste helg også...

27.feb - Det lange døgnet

7 timers tidsforskjell merkes!!
Da jeg kom frem hadde det blitt tirsdag (jeg reiste hjemmefra 03:45 natt til mandag).
Ble invitert ut på gebursdag av Michael (bildet) som er en kollega fra Australia.
Jeg var veldig trøtt etter den lange reisen, men tenkte at det kanskje var lurt å forsøke å holde seg våken til om kvelden slik at kroppen kunne komme inn i den nye døgnrytmen så fort som mulig. Mulig det....

Michael er her for andre gang og har vært her noen måneder tilsammen. Han er en erfaren utvikler og er mentor for de nyansatte i flere av prosjektene de jobber med.

Filippinerne viser seg å være like hyggelige som jeg har hørt rykte om, og satte meg inn i lokale kulinariske retter (les: forskjellige varianter av San Miguel, samt hakkede griseører innsatt i en eller annen saus).
Griseørene var faktisk godt (jeg visste ikke hva det var før etterpå), men da de foreslo en mer eksotisk rett kalt Balut måtte jeg takke nei. Dette viser seg å være kokte egg med kyllinger som er nesten utklekt...

Mer enn 40 timer uten skikkelig søvn merkes godt, og resten av uken bar nok litt preg av dette...

26.februar - Reisedagen

Sitter på flyplassen i Amsterdam og kjenner at jeg var tidlig oppe i dag. Har gått gjennom en del av kursmaterialet jeg skal bruke i Manila, der jeg skal holde kurs for våre nye Filippinske Lawson-kollegaer i M3 Java programmering. Øynene glipper og jeg husker alarmen på mobilen min som skrek til meg kl. 03:45 idag. Slenger et blikk på batteri-indikatoren på laptop'en og ser at det ikke er mye kraft igjen. Bruker dette som unnskyldning for å lade batteriene på den aldrende kroppen min og spaserer mot nærmeste restaurant. Det viser seg å være en restaurant med sjømat som spesialitet. Mona ville nok tenkt at jeg da ville lete febrilsk etter "and" på menyen - da hun mener at det er det nærmeste jeg kommer sjømat (den svømmer jo...). Hun har selvfølgelig rett... Jeg går videre til en annen restaurant med mer lokal mat og tar meg en sandwich og Heineken.

På vei til en ledig plass leter jeg etter en stikkontakt for å lade laptop'en. Den eneste jeg ser er opptatt. En spirrevipp med gelèsleik i håret ser ut til å konsentrere seg om å ikke bevege en kroppsdel - bortsett fra fingrene som går som trommestikker på tastaturet. Hmm...burde ikke jeg sett slik ut akkurat nå? Jeg som ifølge Knut (sjefen) er "teknisk" og som skal holde kurs i java-programmering må vel gå foran med et godt eksempel. Eller ikke... Håret mitt tåler minst en liter gelè uten å forandre fasong.

Flyturen til Manila er lang. Spesielt når jeg hadde en lang reisedag i går også (hadde en fantastisk vinterferie i Terracina sør for Roma). Men KLM overrasker positivt. Min svenske kollega Anders - som er i Manila nå - anbefalte meg KLM fremfor SAS/Lufthansa, da de flyr direkte fra Amsterdam. Flyet - en Boing 777-200 - ser ut til å være spesialtilpasset personer med litt mer normale kropper enn mine 194cm (når jeg er nyklippet). Men en hyggelig dame i blå klær hadde obsertvert den lange "slaken" som kom inn og var raskt borte og fortalte at det var en hel 3-seter ledig litt lengre fremme.

Jeg har hørt at filippinere er svært hyggelige folk, men en liten tanke slår meg mens jeg tar en benstrekk og rusler rundt i flyet. Passasjerene ser ut til å være av 2 kategorier. En del er filippinske menn som reiser sammen og sannsynligvis er sjøfolk. Den andre delen er satt sammen av en filippinsk dame og en europeisk mann og kanskje et par unger. Ville jeg vært like hyggelig mot filippinske menn dersom situasjonen var motsatt; jeg måtte reise sammen med andre norske menn til asia for å jobbe på asiatiske båter, mens asiatiske menn tok med de norske damene til asia? Hmmm...

Kanskje ryktet om de vennlige filippinerne bare gjelder damer og ikke menn? Det vil nok fort vise seg. Gleder meg til en rolig dag i morgen da jeg ikke har andre ambisjoner enn å forsøke å lure kroppen til å tro at dagen begynner 7 timer tidligere enn den pleier.
ps.
Bildet er forresten fra flyplassen der et par musikanter tok i mot oss.
ds.